Kadavertid

Lørdag er det igjen tid for det tradisjonsrike Kadaverløpet. Dette er den ultimate styrkeprøven for enhver Ås student, evigunge gamle menn, og mange panserpiker. Undertegnede kommer ikke til å delta i år, men tenkte å skrive litt om Kadaveren likevel for å være med å sette stemningen.

Forberedelser

Det lønner seg helt klart å ha løpt noen langturer i løpet av høsten, men hvis du føler du ikke har gjort nok grunnarbeid der, er det for seint å gjøre noe med nå. Men det er ikke sikkert det er så farlig. Hvis du har et godt treningsgrunnlag løper du mer under Kadaveren, og bruker så klart kortere tid, men hjelp så mye, mye mer vondt du har i beina etterpå. Hvis du derimot ikke har trent så mye som du burde, er du pent nødt til å ta det som en tur, og gå mesteparten. Da er du også ganske sliten når du kommer i mål, men i motsetning til at det verker i alle lemmer og ledd, kjenner du deg ”bare” helt gåen. Hvis du ikke har bil selv, kan det være et triks å avtale skyss med noen hjem fra GG hallen og til premieutdelinga på kvelden.

Uten mat og drikke, duger helten ikke

Et kjent ordtak, som er ganske viktig i Kadaver sammenheng. For de som bare er ute en 3-4 timer og blir blant de topp 15, burde det være ganske grei skuring å ha fått i seg nok mat på forhånd (?). Når man snakker 7-8 timer, begynner det å bli utfordrende. De fleste passer på å spise godt kvelden før og til frokost, men problemet er at hvis man spiser veldig mye mer enn man pleier, føles kroppen ganske tung og daff ved starten. Det er litt kjedelig når kroppen ikke kommer helt i gang før etter et par timer … (Da er jo treninga vanligvis slutt).

En annen ting er at man trenger litt mat når man kommer hjem også. Selv om man egentlig er ganske tom etter målgang, kan det være vanskelig å få i seg noe særlig mat. Derfor gjelder det å være enkel. Ferdigpizza eller annen ferdigmat, cola, potetgull, sjokolade er gode stikkord. Men det beste er om du bor sammen med noen som er i mål mye fortere enn deg som lager litt mat til deg når du er klar.

Selve løpet

Som regel blir deltagerne transportert med buss til start. Denne bussturen er en selsom opplevelse. Det er en viss spenning om bord, og det florerer av spekulasjoner om hvor man skal. og historier om legendariske Kadaverløp og starter. Dessuten er det mange vurderinger fram og tilbake om man skal ha super, lue, votter, en super til, osv. Mange sitter også med en drikkeflaske, en banan, matpakke eller noe annet å tygge på. Når du kommer ut av bussen er det som regel surt og kaldt, og du lurer litt på hva du driver med. Du vet at du ikke har nok treningsgrunnlag, og tar det med ro fram til starten. De som har nok treningsgrunnlag, varmer opp.

Før starten forteller Bjørn Tveite (en av de evigunge) om løpets opprinnelse, så går starten og folk drar av gårde i en voldsom fart, i hvert fall med tanke på at det ligger ca 30 km orientering framfor dem. Men noen sikter kanskje på slips og skaut? Jeg har som regel vært litt mer passiv i starten og har kommet mer eller mindre aleine fram til første post. I 2003 da starten gikk ved Siggerud, var det imidlertid mye bomming i starten, så da jeg gikk/løp/jogget ut fra første post, møtte jeg ”tetfeltet”, bortsett fra at de ikke var i teten, men det var de som burde vært i teten. Dette var såklart en del H21 løpere, de er som kjent litt påvirket av hormoner i konkurranse situasjoner, så det oste aggresjon av hele gjengen. Jeg syntes det gikk tungt allerede fra start, så det var litt moro at mange bomma så mye, men jeg ble jo fort tatt inn igjen og bomma mye på den neste posten i stedet.

Bomming er et kapittel i seg selv i Kadaver-sammenheng. Løpet går ofte på gamle kart i liten målestokk, og orienteringen blir deretter. Ofte finnes det noen lure vegvalg, i hvert fall hvis du er litt kjent, for det er ikke alle stier som står på kartet, og det er ikke lett å se av kartet hvilke jorder som er høstsådd og ikke. Når du kommer til ringen, vet du som regel at du er i nærheten, men det kan være litt flaks om du går rett i eller ikke. Gleden er dog stor når du finner posten. Men hvis du går på en bom, kan det fort gå 10-20 minutter, og det er litt kjedelig når du vet du har en lang dag foran deg uansett.

På slutten av Kadaverløpet kan mye rart skje. Når man blir sliten avtar konsentrasjonen og orienteringsferdighetene noe, det kan bli veldig vanskelig å komme seg frem, man kan begynne å hisse seg opp over ting, og ikke minst kan man få en del rare tanker i hodet. For eksempel har jeg blitt virkelig forbanna på grunneiere som har satt opp gjerder ved Tierudmåsan, og ikke minst løypeleggeren som virkelig var nødt til å legge posten på andre sida av gjerdet. Jeg hadde ikke krampe eller noe, det virket bare så voldsomt å løfte beina over dette forbaska gjerdet som ikke var godt for noe. En annen gang løp jeg med sko som jeg fikk såre tær av. Da hadde jeg fantasier om at noen skulle møte meg å spørre om jeg ville låne et par andre sko. Ikke særlig sannsynlig skjønte jeg jo etter hvert når det aldri kom noen.

Men så etter en lang dag, kommer man fram til målet, GG-hallen. GG-hallen er ikke akkurat et vakkert bygg, men første lørdag i november litt ut på ettermiddagen er det et godt syn. Når du hører til ”å komme seg rundt gjengen”, har du ikke kramper og lignende når du nærmer deg målgang. Du er veldig sliten og gleder deg til å være ferdig men det er egentlig ikke skikkelig vondt. Helt til du stopper. Når du endelig står i dusjen, kjenner du smertene. Man skulle tro det er deilig å stå i dusjen etter å ha vært i skogen 5 timer eller mer, men det er ikke helt sant. Da verker det i legger og lår, og det fortsetter det med utover kvelden. Ikke like intenst hele tiden, men av og til når du ligger på sofaen hjemme og slapper av, verker det plutselig i beina eller resten av kroppen. Men du er fornøyd med deg selv, tross noen idiotiske bommer og at du har brukt lang tid.

Et par tips til slutt

Da gjenstår det bare å ønske alle som skal løpe lykke til, tror det kan være et triks å ha våt sokker på lørdag. Hvis du ikke har bil sjøl, bør du prøve å få skyss med noen hjem etter målgang, og ikke minst til premieutdelinga.

Ingunn B