fredag, september 29, 2006

Pansersypike?

Ikke helt kanskje ...

Ås-UMBs regjerende klubbmester får æren av å bære klubbmestertrøya i ett år. For de som ikke kjenner til det er, klubbmesterskapstrøya en Ås-UMB overdel med "klubbmester" i gull-bokstaver på ryggen, og gullbånd på armen. En riktig fin trøye. Som kjent var det Sofie som ble klubbmester i D17 i år, og som derfor er den rettmessige bærer av trøya fram til neste klubbmesterskap. Det er bare det at klubben har skiftet navn siden klubbmesterskapstrøyene ble produsert, derfor står det Ås-NLH orientering på den i steden for Ås-UMB.

I forberedelsene til årets arrangement, lurte Jo Inge på hva vi kunne gjøre for å lage vandretrøyene mer tidsriktige. I et anfall av overmot foreslo jeg å sy UMB over NLH. Jeg hadde ingen konkret ide om akkurat hvordan dette skulle gjennomføres, så jeg gjorde ingen ting med saken. Da dagen for klubbmesterskapet rant, og vinnerne var kåret, dro Jo Inge fram trøya for H17, nysydd med Ås-UMB som ble overrekt til Øivin på stedet. Jeg hadde i det hele tatt glemt å ta med min, så Sofie fikk ingen der og da. Jeg tenkte at jeg kunne ikke være dårligere enn Jo Inge, og når jeg først hadde sett hvordan han hadde gjort det, tenkte jeg at så vanskelig kan det ikke være, så forleden dag pakket jeg ut symaskinen og gikk til verks.

Jeg hadde tenkt å gjøre på samme måte som Jo Inge, sy med breie sikk-sakk sting i hvitt på enkelte deler av bokstavene, og tilsvarende med blått andre steder slik at NLH kunne omgjøres til UMB. Det begynte ikke så bra. Først sleit jeg litt med å finne fram til riktig sting type, det ble liksom ikke helt slik det skulle bli uansett hvordan jeg stilte inn stingvalg, stinglengde og stingbredde, men til slutt ble det noe som lignet. Jeg testet først litt på en gammel o-trøye, og synes jeg fikk teken. Da angrep jeg vandrertrøya. Det var bare det at den har hull-stoff på ryggen, noe som gjorde at det snurpet seg enda lettere enn annet o-stoff. Men etter hvert synes jeg at jeg fikk riktig teken. Det ble langt fra pent, men i hvertfall hvitt.

Da jeg var nesten ferdig med alt som skulle sys hvitt, skjedde det. Alt sammen ble bare et stort tjerv, som satt fast litt nedig der nåla vanligvis går opp og ned. Ikke bra. Jeg forsøkte å løsne etter beste evne, men det løsnet noen symaskin deler samtidig. Først bekymret dette meg ikke så veldig for det var deler som er til å ta ut, så jeg tok ut alt, fjernet stoff, tråd og masse støv og satte på plass igjen for å prøve videre. Da jeg skulle sy videre sa maskinen noe sånt som krakketi-krakk, og nytt tjerv. Ikke bra. Jeg forsøkte på en annen stoff lapp av litt mer solid kaliber og med litt andre typer sting. Det sa igjen krakketi-krakk, men det ble ikke like mye tjerv, men selv jeg kunne konstantere at dette gikk det ikke an å sy med.

I dag står det noe sånt som I I H på trøya, symaskinen må til reparasjon, og det kan ta noe tid før Sofie får sin ærlig fortjente klubbmesterskaps trøye. Jeg husker veldig godt at alle de andre jentene fikk bedre karakter i tekstil enn meg, og jeg tror at det ikke er uten grunn jeg har valgt en teoretisk yrkesveg.

torsdag, september 21, 2006

Veien til en manns hjerte er gjennom magen?


I flere år har vi utprøvet dette ordtaket, uten egentlig å fått det bekrefta. Vi pynter oss opp og viser oss fra vår beste side, men i de seinere år har vi ikke nådd fra til hjertene likevel. Hvertfall ikke klubbhjertene.
I går kveld var det gourmet aften i Raveien bo- og service/pleasure senter. 13 panserpiker tok imot 7 kjekke o-løpende studenter. De hadde dratt fram pene antrekk for anledningen og var riktig så pene å se til. Det ble servert en italienskinspirert treretters;

forrett: to typer brucetta
hovedrett: Fylt lammestek med poteter og andre rotgrønnsaker
dessert: Tiramisu

Olav Johannes som i følge han selv gir "full pakke til nye klubbkamerater" imponerte med sine kelnerferdigheter.


Una og Maren konsenterer seg veldig om desserten


Line dynker steika med rødvin.


Gjestene.

torsdag, september 14, 2006

Klubbmesterskap


I går var det klubbmasterskap på Granerud. Fine løyper i de fine delene av terrenget.
I starten ble det satt opp et voldsomt tempo, men det roa seg litt etter hvert, og det var mange som bomma litt. Arrangørene hadde lagt opp til et veldig proft opplegg, med sommerfugl gaflinger og løse postbeskrivelser. De hadde på forhånd også gått ut med hvor viktig det var å skjekke koder.


Vinner Heidi på O-festivalen i år.

Noen alt for nøye panserpiker sjekka derfor koder. En emit-enhet for mye skapte imidlertid litt forvirring, og så sjekka vi ikke koder mer!

Klubbmester blei Sofie med hard kamp fra Wendy og Ingunn S. Men de blei alle slått av en kommende panserpike? Heidi Bagstevold fra Kongsberg vant klart.

Resultater finner du her

lørdag, september 09, 2006

JAKTFEBER


Ja nå er sommeren snart over.....
Sommerhormonene bør begynne å roe seg, jaktfeberen er på vei. Jeg har aldri hatt noe forhold til jegere....ei heller jakt. Vet bare at jeg ikke liker at folk skal skyte på nusselige små innslag i naturen. Derfor lurer jeg på hvordan det har seg at jeg skal tilbringe neste uke på rypejakt i Sunndalsfjella. Det vil si; turfølget skal på jakt, jeg skal på fisketur. Fisking er liksom mere "humant". Går glipp av både klubbmesterskap og kakestafett, og er redd jeg kommer hjem forskremt og dauhørt....Det gjenstår å se....Skal iallefall gi disse jaktgreiene en sjanse (og tror forøvrig jeg kan være ganske god på jaktprat/pisspreik). Vi sees straks.......

Ine

torsdag, september 07, 2006

Grønne fingre- en del av husmoring?

På radioen hører jeg stadig bensintaker, men jeg tenkter egentlig ikke så mye på bensin, ikke tanker jeg så mye bensin for tida heller.
I disse dager blir "alt" gult og visner. Høsten kalles det, eller husmorsessong. Jeg vil jo gjerne bli en husmor, men har tenkt i det siste at kanskje jeg skulle bli en god husmor også. Derfor prøver jeg å snappe opp fikse ideer om matlaging, (oppskriftsbøker er til for å brukes), sylting (alle oppskrifter bør ikke følges slavisk, sukkermengde f. eks.) og vasking (røde ting gjør ofte hvite ting i vaskemaskinen rosa). Det er godt å bo sammen med,og lære av de eldre. Men husmoring er ikke bare praktiske sysler. Det handler om å lage det hyggelig også. Overraske med praktiske gjøremål som en kake for eksempel, og pynte med planter rundt omkring. God husmoring innebærer å ha store fine planter, grønne planter. Men etter det jeg skjønner trenger man da grønne fingre. Jeg har ikke grønne fingre, ikke tror jeg det er så pent heller. Mine er mer lyse brunrødhvite. (tror ikke jeg er fargeblind)
Jeg eide for mange år siden en stor fin plante med mange blader. Stelte godt med den, men etter ei uke borte blei den sur og hadde lagt alle bladene sine på gulvet. Handler grønne fingre om å holde plantene med selskap? Kanskje plantene rett og slett er selskapsjuke?
Dengang valgte jeg å tolke det dithen at planta mi hadde innsett at det hadde vært høst for lenge siden og på tide å kaste bladene. Egentlig trives jeg om høsten, for da føler jeg at naturen gir oss uten grønne fingre et klapp på skuldra. " Det er meninga at planter mister blader og blir gule, naturlig. Planter visner og kommer kanskje tilbake til neste vår, eller de dør" Som god husmor har jeg tenkt at visne planter ikke skaper hygge og dermed kasta de ut. Men kanskje de faktisk begynner å gro igjen når de får en ny vår? Er det god husmoring å samle på visne blomster i tilfelle de får en ny vår? Hva er egentlig husmoring?
Egentlig lurer jeg på om grønne fingre er noe man har eller om det er noe man kan få/evt lære så noen tror man har det?
Når en plante som vokser ute, plutselig også vokser inne. Har man grønne fingre da?
Hva vil skje til vintern når den kanskje visner ute, vil den visne inne da? og så har jeg ikke grønne fingre likevel, Kan man bare ha grønne fingre om sommeren?