Pansersypike?

Ikke helt kanskje ...

Ås-UMBs regjerende klubbmester får æren av å bære klubbmestertrøya i ett år. For de som ikke kjenner til det er, klubbmesterskapstrøya en Ås-UMB overdel med "klubbmester" i gull-bokstaver på ryggen, og gullbånd på armen. En riktig fin trøye. Som kjent var det Sofie som ble klubbmester i D17 i år, og som derfor er den rettmessige bærer av trøya fram til neste klubbmesterskap. Det er bare det at klubben har skiftet navn siden klubbmesterskapstrøyene ble produsert, derfor står det Ås-NLH orientering på den i steden for Ås-UMB.

I forberedelsene til årets arrangement, lurte Jo Inge på hva vi kunne gjøre for å lage vandretrøyene mer tidsriktige. I et anfall av overmot foreslo jeg å sy UMB over NLH. Jeg hadde ingen konkret ide om akkurat hvordan dette skulle gjennomføres, så jeg gjorde ingen ting med saken. Da dagen for klubbmesterskapet rant, og vinnerne var kåret, dro Jo Inge fram trøya for H17, nysydd med Ås-UMB som ble overrekt til Øivin på stedet. Jeg hadde i det hele tatt glemt å ta med min, så Sofie fikk ingen der og da. Jeg tenkte at jeg kunne ikke være dårligere enn Jo Inge, og når jeg først hadde sett hvordan han hadde gjort det, tenkte jeg at så vanskelig kan det ikke være, så forleden dag pakket jeg ut symaskinen og gikk til verks.

Jeg hadde tenkt å gjøre på samme måte som Jo Inge, sy med breie sikk-sakk sting i hvitt på enkelte deler av bokstavene, og tilsvarende med blått andre steder slik at NLH kunne omgjøres til UMB. Det begynte ikke så bra. Først sleit jeg litt med å finne fram til riktig sting type, det ble liksom ikke helt slik det skulle bli uansett hvordan jeg stilte inn stingvalg, stinglengde og stingbredde, men til slutt ble det noe som lignet. Jeg testet først litt på en gammel o-trøye, og synes jeg fikk teken. Da angrep jeg vandrertrøya. Det var bare det at den har hull-stoff på ryggen, noe som gjorde at det snurpet seg enda lettere enn annet o-stoff. Men etter hvert synes jeg at jeg fikk riktig teken. Det ble langt fra pent, men i hvertfall hvitt.

Da jeg var nesten ferdig med alt som skulle sys hvitt, skjedde det. Alt sammen ble bare et stort tjerv, som satt fast litt nedig der nåla vanligvis går opp og ned. Ikke bra. Jeg forsøkte å løsne etter beste evne, men det løsnet noen symaskin deler samtidig. Først bekymret dette meg ikke så veldig for det var deler som er til å ta ut, så jeg tok ut alt, fjernet stoff, tråd og masse støv og satte på plass igjen for å prøve videre. Da jeg skulle sy videre sa maskinen noe sånt som krakketi-krakk, og nytt tjerv. Ikke bra. Jeg forsøkte på en annen stoff lapp av litt mer solid kaliber og med litt andre typer sting. Det sa igjen krakketi-krakk, men det ble ikke like mye tjerv, men selv jeg kunne konstantere at dette gikk det ikke an å sy med.

I dag står det noe sånt som I I H på trøya, symaskinen må til reparasjon, og det kan ta noe tid før Sofie får sin ærlig fortjente klubbmesterskaps trøye. Jeg husker veldig godt at alle de andre jentene fikk bedre karakter i tekstil enn meg, og jeg tror at det ikke er uten grunn jeg har valgt en teoretisk yrkesveg.