Panserpiker publiserer!

Bygde-Norge ellers sliter med at jentene drar ut og gutta blir....i o-miljøet på Ås er det jentene som blir og gutta som stikker (med noen få unntak). Og hva i all verden gjør vi på Ås, vi som nesten alle sammen en gang for lenge sida, erklærte at Ås er et flatt kjedelig sted vi skal forlate så fort vi får sjansen?

Du finner litt av svaret dersom du tar et lite søk på det fantastiske ISI World of Science - der kan du finne tilsammen 29 vitenskapelige publikasjoner publisert av tilsammen 6 Panserpiker! Om ikke lenge kan vi stille et helt Tiolag med doktorer...Men så var det å finne disse postene fort og riktig da:-)

Min Kadaver - ei solskinnshistorie frå røynda!

Og det var fordi sola skinte hele dagen - slett ikke fordi det var så bra! Eller jo, det var bra - ihvertfall løype, det meste av terreng og at jeg kom meg gjennom. Men løpet mitt var ikke så bra, sånn sportslig sett. Høsten har vært prega av en skranten kropp (jada, jeg vet at jeg begynner å nærme meg veteranalder men med Jorunn Rekkedal i treningsmiljøet kan en ikke la seg knekke av slikt!), men nok om det. Der var ikke med optimisme jeg stilte på startstreken, men med et mål om å komme meg gjennom, og kanskje dra med meg noen poeng på den kvinnelige adelskalenderen. Og når vi snakker om kvinner, eller damer, kjerringer, jenter eller panserpiker/tanter - vi blir flere og flere i Kadaver'n, nesten for hvert år! Dritbra!


Men jeg sto altså der en lørdag i november med ca 80 andre, plutselig var det go og vi la i vei. Ine nevnte noe i farta om at vi skulle ta dette som en tur, og jammen gleda jeg meg ikke litt der vi tok det beste veivalget langs veien i starten. Oppdaga dessverre fort at Ines turtempo var litt høyere enn mitt denne dagen....Har egentlig tenkt å gjøre ei lang historie kort: jeg og Ragnhild bomma MYE på førstepost-vi kom altfor langt til venstre. Til tredje tok vi et veivalg som nok ikke var så dumt, sånn på papiret, men da kartet var riv ruskende galt siste biten tapte vi nok bortimot 10 min også her. Resten av løpet var jeg alene....så noen folk sånn nå og da, men stort sett var jeg alene i skogen og langs veien, med startnummer og kart og tankene mine. En få tenkt ganske mye på en slik dag! Ikke på sånne ting som jeg vanligvis tenker på, om hvorfor denne planta produserer disse kjemikaliene og ikke noen helt andre, men på mer nære ting som at her har det tråkka en fot for ikke så lenge sida -en blir liksom så glad når en skjønner at også andre har valgt samme vei gjennom den lille skogen og ut på jordet, tenkt de samme små mikrotankene liksom; til venstre og ikke til høyre for det treet...Kanskje er det ikke tanker en gang, bare instinkter.

Nu vel, til gg-hallen kom jeg nå - etter fem og en halv time, uten varige mén og med lysta til å løpe flere Kadavere i behold. Og neste år er jeg selvsagt i bedre form:-)


Line

Tysk sirkeltrening for norsk panserpike

Mens flere av panserpikene strevde/kosa seg/slet/nøt (velg det som passer) seg gjennom Ås og omegns skoger valgte den fortiden utflydde pansermädchen å reise på tysk sirkeltrening for første gang. Jeg har nemlig blitt medlem i Hochschulsport, Universitetet i Bonn sitt svar på UMBI. Der er det alle mulige utvalg av aktiviteter, fra sjakk og bridge til frisbee og redningsvømming. Orientering finnes ikke, så jeg har heller valgt å satse på irsk dans og klatring dette semesteret.

Uansett, det er endel av aktivitetene fra Hochschulsport som er gratis og ikke krever oppmøte hver gang, og sirkeltreninga er en av dem. Den foregår på Venusberg, som er et lite "fjell" femogførti minutter på sykkel (dvs, på min litt tunge tregirs damesykkel som aller best egner seg til sykling i skjørt) fra der jeg fortida bor.

Grunnen til at jeg ikke hadde møtt opp før var delvis min skepis til halvannen times tysk sirkeltrening, til min egen sirkeltreningsform (har dessverre ikke vært den panserpika med best oppmøte prosent på ÅUO sine sirkeltreninger det siste året heller), og at fredagskveldene her nede ofte har dratt ut i det lange og det brede og da frister det ikke så mye å stå opp tidlig for å reise på sirkeltrening.

Uansett, tanken på at andre skulle slite rundt i skauen og skulle gjøre i det i flerfoldige flere timer enn jeg skulle være på sirkeltrening motiverte meg til å komme meg opp og ut. Og for en nydelig dag med nydelig vær jeg hadde valgt. Det øsa ned og regna uten side stykke, og da er man spesielt imponert over seg sjøl når man finner ut at man har glømt et ekstra par sokker når man kommer fram. Alltid deilig å putte våte bein med våte sokker ned i tørre joggesko... Uansett, det gjorde min opplevelse litt nærmere Kadaver'n, jeg var i det minste i nærheten av å være så bløt på bena som dere kanskje var.

Sirkeltreninga starta på vanlig vis, fram med apparatene. Og for en utstyrsmani. Det var medisinballer, basketballer, gymnastikkballer og volleyballer, matter i fleng, både lange og korte og tykke, 4 bukker, masse benker og to barrer (om det er det det heter, sånne som ligner
på det turnere svinger seg rundtogrundtogrundt). Atten poster var det til sammen. Så var det klart for oppvarming, det var jogging og ymse bøy og tøy og styrkeøvelser (godt å få slitt litt i slappe muskler allerede).

Når vi endelig kom i gang med sjølve sirkeltreninga var jeg mer enn godt varma opp og første runde gikk fint. Fant meg to tyske venner som jeg var på post med og det var rett så trivelig. Jeg var racer i forhold til mine postvenner til å hoppe bukk!

Vi gikk ikke rett videre på runde to (det skulle være to runder ja), før den gikk i gang var det litt mer jogging og ymse bevegelser som minna om drillen etter intervallene på onsdag. Når vi var blitt såpass slitne og anpustne, så bar det i gang med en ny runde. Den var noen hakk tyngre enn den første, for å si det mildt. Det er da du kjenner at medisinballene veier tre kilo.

Uansett, det var en fin sirkeltrening sjøl om jeg ikke i det hele tatt forsto et par av øvelsene. For eksempel den der vi stående skulle hive en volleyball opp i lufta for så å sette oss før vi fakka den igjen. Jeg vil nok møte opp på nytt igjen på lørdag om ikke fredagen tar meg med sin salsadans.

Musikken var ikke så veldig ulik den som var å finne på kassett før teknologien tok oss i ungdomskolegymsalen på, en salig blanding av det meste. Og heldigvis ikke så mye tysk trance og Haut ist mein tag.

Fra Tyskland kan det ellers meldes om at det er trivsel, trening og trygghet på sykkel i høysete. Det er ikke mange som kjenner til sporten orientering når jeg stolt bruker ÅUO-jakka til og fra jobb de dagene jeg skal trene etterpå. De synes vel egentlig bare at jeg er enda litt mer sær enn før.
Ha det eller fint hjemme i gamlelandet! Ta gjerne turen innom om noen er i nærheten!

Herregud hva har skjedd???

Hva i all verden har skjedd med panserpikene? Har de gått i graven? Har de sluttet å trene? Kanskje alle bare øver på husmoraktiviteter?? Blei vi paralysert da det kom en konkurrerende blogg fra Ås miljøet?

TIl alle panserpikefan (både nye, gamle tvilende og dere som trodde dere måtte gi oss opp)

Vi lever i beste velgående! Men de ivrigste bloggerne har hatt litt for mye annet å drive med. Altså har blogging blitt nedprioritert. En del opprivende ting har også skjedd. Raveien bo- og service senter har måttet kutte i ansatte, da det plutselig ikke var så mange som trengte service lenger. Vi har mistet noen panserpiker også. Sofie har flyttet til bartebyen, Elin er i utlendighet i Tyskland og noen er rett og slett ikke med og oppfattes inntil videre som mista. Men vi fortviler ikke! Det er nemlig potensielt opptil flere nye panserpiker i siktet. Både oppvoksende slekt og innflyttende. Dessuten drives det godt med egenrekruttering.

Nå gleder vi oss bare til Kadavern. Blir været som i dag, stiller vi nok en hel gjeng. Er det som i går......