Og det var fordi sola skinte hele dagen - slett ikke fordi det var så bra! Eller jo, det var bra - ihvertfall løype, det meste av terreng og at jeg kom meg gjennom. Men løpet mitt var ikke så bra, sånn sportslig sett. Høsten har vært prega av en skranten kropp (jada, jeg vet at jeg begynner å nærme meg veteranalder men med Jorunn Rekkedal i treningsmiljøet kan en ikke la seg knekke av slikt!), men nok om det. Der var ikke med optimisme jeg stilte på startstreken, men med et mål om å komme meg gjennom, og kanskje dra med meg noen poeng på den kvinnelige adelskalenderen. Og når vi snakker om kvinner, eller damer, kjerringer, jenter eller panserpiker/tanter - vi blir flere og flere i Kadaver'n, nesten for hvert år! Dritbra!
Men jeg sto altså der en lørdag i november med ca 80 andre, plutselig var det go og vi la i vei. Ine nevnte noe i farta om at vi skulle ta dette som en tur, og jammen gleda jeg meg ikke litt der vi tok det beste veivalget langs veien i starten. Oppdaga dessverre fort at Ines turtempo var litt høyere enn mitt denne dagen....Har egentlig tenkt å gjøre ei lang historie kort: jeg og Ragnhild bomma MYE på førstepost-vi kom altfor langt til venstre. Til tredje tok vi et veivalg som nok ikke var så dumt, sånn på papiret, men da kartet var riv ruskende galt siste biten tapte vi nok bortimot 10 min også her. Resten av løpet var jeg alene....så noen folk sånn nå og da, men stort sett var jeg alene i skogen og langs veien, med startnummer og kart og tankene mine. En få tenkt ganske mye på en slik dag! Ikke på sånne ting som jeg vanligvis tenker på, om hvorfor denne planta produserer disse kjemikaliene og ikke noen helt andre, men på mer nære ting som at her har det tråkka en fot for ikke så lenge sida -en blir liksom så glad når en skjønner at også andre har valgt samme vei gjennom den lille skogen og ut på jordet, tenkt de samme små mikrotankene liksom; til venstre og ikke til høyre for det treet...Kanskje er det ikke tanker en gang, bare instinkter.
Nu vel, til gg-hallen kom jeg nå - etter fem og en halv time, uten varige mén og med lysta til å løpe flere Kadavere i behold. Og neste år er jeg selvsagt i bedre form:-)
Line
Men jeg sto altså der en lørdag i november med ca 80 andre, plutselig var det go og vi la i vei. Ine nevnte noe i farta om at vi skulle ta dette som en tur, og jammen gleda jeg meg ikke litt der vi tok det beste veivalget langs veien i starten. Oppdaga dessverre fort at Ines turtempo var litt høyere enn mitt denne dagen....Har egentlig tenkt å gjøre ei lang historie kort: jeg og Ragnhild bomma MYE på førstepost-vi kom altfor langt til venstre. Til tredje tok vi et veivalg som nok ikke var så dumt, sånn på papiret, men da kartet var riv ruskende galt siste biten tapte vi nok bortimot 10 min også her. Resten av løpet var jeg alene....så noen folk sånn nå og da, men stort sett var jeg alene i skogen og langs veien, med startnummer og kart og tankene mine. En få tenkt ganske mye på en slik dag! Ikke på sånne ting som jeg vanligvis tenker på, om hvorfor denne planta produserer disse kjemikaliene og ikke noen helt andre, men på mer nære ting som at her har det tråkka en fot for ikke så lenge sida -en blir liksom så glad når en skjønner at også andre har valgt samme vei gjennom den lille skogen og ut på jordet, tenkt de samme små mikrotankene liksom; til venstre og ikke til høyre for det treet...Kanskje er det ikke tanker en gang, bare instinkter.
Nu vel, til gg-hallen kom jeg nå - etter fem og en halv time, uten varige mén og med lysta til å løpe flere Kadavere i behold. Og neste år er jeg selvsagt i bedre form:-)
Line
1 kommentar:
Kanskje er 'illustrasjonsfoto' benyttet for å vise at det er håp for alle i Kadavern? Imidlertid neppe noe å lokke ungdommen med. Virkeligheten er ubarmhjertig og mindre pen innimellom...
Legg inn en kommentar