Nattreddhare

Jeg er mørkredd. Ikke sånn som da jeg var liten og tok avstanden mellom døra og senga i et megahopp fordi jeg var redd for uhyrer under senga, men rett og slett redd for at det skal bli mørkt og at jeg skal rote meg bort. Jeg har visst det lenge, det er ikke noe nytt, men etter gårsdagens fadese i ÅBNFC ble jeg nødt til å ta en liten personlig analyse av med selv og natt-o. Ja, jeg er dårlig til å orientere på natta, og, ja det var vanskelig i går, men læll da gut!

Saken er at jeg ikke er redd for å møte ulv eller skumle menn. Sistnevnte kategori er det mye større sjans for å møte i Oslos gater enn i de stiløse skoger på Tegnebyholtkartet, og førstnevnte unngår vel meg mer enn jeg den. Alt går fint helt til jeg bommer. Da blir jeg redd, for at jeg skal være helt lost og for at jeg skal miste lyset. Rett og slett for at det skal bli mørkt, veldig mørkt, og jeg ikke vet hvor jeg er. At jeg skal bli vandrende hvileløst rundt i skogen til det lysner av dag...Jeg er ikke redd for å løpe natt-o på Eldor. Der er jeg trygg på at jeg skal finne fram til nærmeste vei eller gard sjøl uten lys.

Så hva gjør jeg med dette? Jeg kjenner gode løpere, både kvinner og menn, som ikke løper natt fordi de er mørkredde, evt. fordi de har gitt opp å finne fram uten dagslys. Jeg har ikke tenkt å gi meg. Ikke det at jeg tror jeg noengang blir en stor nattløper, men jeg tror natt-o er veldig bra o-teknisk trening og et godt alternativ på mørke vinterdager.

Jeg har montert på reservelykt og satser mot NM natt til våren!

Line